Det hemmelige spareprosjektet

På slutten av 1960-tallet begynte Anne Marie Tofte Andresen å spare penger i et syltetøyglass. I 2025 hadde sparingen blitt til en million kroner, som hun valgte å gi til Hjerneforskningsfondet.

SUPERSPARER: Anne Marie sparte i 60 år før hun i sommer ga en million kroner til hjerneforskning. Foto: Eli S. Rønning, Hjerneforskningsfondet

Før hun i sommer ga en million kroner til Hjerneforskningsfondet, hadde Anne Marie Tofte Andresen (81) fra Søgne utenfor Kristiansand spart i nærmere 60 år.

Selv hadde hun ikke tenkt over at slike gaver fra privatpersoner ikke var hverdagskost, og trodde ikke det ville komme noe mer ut av saken.

– Jeg bare fikk et kontonummer, overførte en million og trodde ikke dere hadde merket det. Det var ikke min mening å gjøre noe mer, jeg bare beundrer forskere og det de gjør for alle, forteller hun.

Men da Monica Mollan Hansen, koordinator for fundraisingprosjektet i Hjerneforskningsfondet, fikk beskjed om at en privatperson hadde donert en million kroner, ble hun umiddelbart nysgjerrig på hvordan det hadde gått til.

– Det første jeg tenkte var at her må vi høre historien bak, for dette er helt unikt, sier Monica.

– Dette er den største enkeltdonasjonen vi har fått fra en privatperson som har spart over lang tid på denne måten. Jeg føler meg både rørt og ydmyk over at noen vil gi oss en slik gave. Det viser at det vi jobber med gir folk håp, og det er en kjempemotivasjon til å fortsette å jobbe med å samle inn penger til hjerneforskning.

Forskning som gir håp

Det var noen helt spesielle opplevelser for over 60 år siden som ble starten på spareprosjektet til Anne Marie.

I 1961 mistet hun lillebroren Einar til en sjelden kreftsykdom. Han ble bare 11 år gammel. Tre-fire år etter at Einar gikk bort, fortalte en av familiens naboer, som var lege, at forskere nå hadde funnet effektiv behandling for krefttypen Einar hadde. Anne Marie husker at hun og faren reagerte svært ulik på denne beskjeden.

– Han syntes det var forferdelig, fordi det var for sent for min bror. Men jeg syns det var helt fantastisk at forskerne hadde funnet en måte å behandle sykdommen på, forteller Anne Marie.

Dette åpnet øynene hennes for hvilken forskjell forskning kan gjøre, og at hun selv kunne bidra.

– Når min bror døde tenkte jeg ikke på forskning. Men når den legenaboen kom og sa dette, syns jeg det var fantastisk. Og jeg tenkte at jeg kan jo ikke selv bli forsker, men jeg kan gi penger til forskning.

Sparingen begynte i et syltetøyglass, før det etter hvert havnet på konto. Og mens pengene vokste, var det bare Anne Marie selv som visste om spareprosjektet. Selv ikke mannen hennes visste hva hun skulle med pengene hun sparte.

– Mannen min syns det var rart og lurte på hva jeg skulle med de pengene, erindrer hun.

– Men da sa jeg bare at det var kjent å ha, og så var vi ferdige med det.

Mannen Helge var i mange år uvitende om Anne Maries hemmelige plan for sparepengene, men før han gikk bort i fjor ble han innviet i planene hennes. Før hun gav milliongaven til Hjerneforskningsfondet, avslørte hun også for resten av familien at hun hadde tenkt å gi pengene hun hadde spart til forskning. Alle reagerte positivt, og syntes det var flott at hun ville gi penger til et slikt formål.

At det ble akkurat hjerneforskning sparepengene skulle gå til, bestemte hun seg for først da hun så May-Britt Moser og Edvard Moser motta nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2014.

– Jeg så dem på TV, og jeg syns de var så flotte, og hele verden så på dem, forteller hun.

– All den oppmerksomheten mot Norge, og mot hjernen, som absolutt alle har. Hjernen er jo et organ vi ikke kan erstatte. Du kan klare deg med én nyre eller litt reduserte lunger. Men det er jo fra hjernen alt blir styrt.

MINNER: Broren Einars sykdom og bortgang fikk Anne Marie til å innse hvor avgjørende forskning kan være. Foto: Eli S. Rønning, Hjerneforskningsfondet.

Å spare en million

Hele yrkeslivet jobbet Anne Marie i Televerket, senere Telenor. Fra å jobbe på sentralen og koble over samtaler, gikk hun senere over til å jobbe med økonomi etter hvert som telefoni ble automatisert. Til tross for en helt vanlig jobb og en helt vanlig inntekt, har hun alltid satt av penger til sparing.

Hun mener det var flere forhold som gjorde det lettere for henne å sette i gang et slikt spareprosjekt da, enn det ville vært i dag. På den tiden spareprosjektet begynte var det for eksempel ikke vanlig at kvinner fortsatte å jobbe etter at de ble gift og fikk barn. Anne Marie fortsatte imidlertid å jobbe, og familien hadde dermed to inntekter, som nok gjorde det lettere for henne å sette av penger, mener hun. Samtidig tror hun dagens samfunn og kjøpepress gjør det mer utfordrende å spare penger – det er rett og slett flere fristelser i dag.

– Alle var nok mer like på den tiden, mener Anne Marie.

Hun understreker også at sparingen heller aldri har gått på bekostning av å leve et godt liv; hun og familien har reist, opplevd mye og hatt det fint.

Men millionen kom likevel ikke av seg selv. Ved å hele tiden ha et kritisk blikk på hva hun faktisk trengte for å ha det bra, har Anne Marie spart mye penger opp gjennom årene. Tørketrommel og mikrobølgeovn er bare to av eksemplene på ting «alle» ville ha da det kom på markedet, men som Anne Marie valgte å ikke bruke penger på.

– Tørketrommel har jeg aldri hatt. Jeg fant ut at hva skal jeg med det? Og den dag i dag har jeg ikke det, og har ikke savnet det heller, smiler den spreke 81-åringen.

I stedet for å kjøpe tørketrommel satte hun av pengene til spareprosjektet sitt.

– Jeg så hva det kostet i en reklame i avisa, og så satte jeg inn pengene i stedet. Sånn har det vært mange ganger, ikke noe fast, men små summer flere ganger i året.

I tillegg til de mindre summene, har spareprosjektet også gjennom årene fått noen større tilskudd. Dette har ofte vært penger som kom uventet på. I stedet for å bruke mer når hun fikk penger hun ikke hadde regnet med, lot Anne Marie dem gå inn i spareprosjektet. Den første store summen kom fra en ekstra nattevakt på Televerket som hun tok på seg på kort varsel, og senere ble blant annet en arv fra en tante også en del av prosjektet.

Vel så viktig som alle de små og store tingene hun gjorde, var det også en ting hun ikke gjorde, som ble avgjørende for at hun nådde millionen:

– Helt siden jeg var ung var jeg bestemt på at jeg skulle ha de pengene i banken, jeg skulle aldri ta ut av den kontoen. Og det har jeg heller aldri gjort. Jeg har ikke tatt ut så mye som et øre.